Tre kvinner om livet etter brystkreftdiagnosen

Selv i møte med det brutale, finnes det muligheter til å ta grep, hente styrke og finne sin egen kraft/ power!

Dagen før Kristine Adde-Larsen fylte 25 år, døde moren hennes . Hun hadde kjempet mot eggstokkreft med spredning i tre år, men historien hennes startet lenge før. Allerede i 2004 fikk hun brystkreft. Hun ble friskmeldt, men i 2015 kom tilbakefallet – denne gangen i eggstokkene. Det var først da Kristine fikk vite at hun bar på BRCA-1-genfeilen.

-Å være pårørende til en kreftsyk er brutalt. Selv om mamma var sterk og prøvde å skjerme oss, ble alt annerledes. Vi lo og vi levde, men uansett hvor mye vi forsøkte å holde fast i hverdagen, var uvissheten alltid der. Som en skygge vi ikke kunne slippe unna. Jeg husker hjelpeløsheten – følelsen av at jeg ikke kunne gjøre noe for å redde henne.

I 2015 fikk jeg vite at jeg selv var bærer av den samme genfeilen. Jeg var 22 år, og plutselig sto jeg overfor et livsendrende valg. Jeg hadde oppdaget den første kulen i venstre bryst allerede i 2012. Legene mente den var godartet og så ingen grunn til å fjerne den – jeg var ung, og på det tidspunktet trodde de ikke at jeg hadde genfeilen.

Da jeg senere fikk vite at jeg var bærer, ble kulen sjekket på nytt, og de oppdaget en ny kul. Det var da jeg bestemte meg for å ta grep.

Etter at sjokket hadde lagt seg over at flere i familien vår var bærere av BRCA-1, klarte jeg etterhvert å løfte blikket. Jeg så rundt meg – på mamma, på de andre i gangene på sykehuset – mennesker som sto i helseutfordringer de ikke kunne gjøre noe med. Forskjellen var at jeg hadde fått en «heads up». Jeg hadde fått et valg.

Ved å teste for genfeilen fikk jeg den harde sannheten levert i fanget: nærmere 80 % sannsynlighet for å utvikle brystkreft, og en like høy risiko for eggstokkreft dersom jeg ikke gjorde noe.

Brutalt, ja. Men også en mulighet. Ikke alle får den. Jeg gjorde det – og jeg bestemte meg for å bruke den. I januar 2018 valgte jeg å operere bort brystene mine for å forebygge kreft. Det var et av de tyngste valgene jeg noen gang har tatt, men også et av de mest styrkende. Midt i maktesløsheten over å miste mamma, fant jeg en form for kontroll over min egen fremtid. Mamma.

Min superwoman. Hun lærte meg mer om motstandskraft enn noen annen. Da hun fikk kreft, bestemte hun seg for å ta makten tilbake – hun byttet ut “e” i “kreft” med “a” og gjorde det til KRAFT.

For henne ble det POWER. For meg ble det en livsleksjon jeg alltid bærer med meg: Vi kan ikke styre alt som skjer, men vi kan velge hvilke tanker og ord vi gir energi og kraft. Savnet etter henne er stort. Men i savnet ligger også en påminnelse om alt hun ga meg – troen på at vi alltid har et valg.

Og det er nettopp denne troen jeg ønsker å dele videre med andre: at selv i møte med det brutale, finnes det muligheter til å ta grep, hente styrke og finne sin egen kraft/ power!

Nå hadde den festet seg til huden og etterlot et lite søkk i puppen. Jeg fikk time hos fastlegen som var merkbart bekymret. «Denne må vi få undersøkt og det litt kjapt» var tilbakemeldingen.

Det var ikke før jeg sluttet å amme han tidligere i sommer at jeg merket meg at kulen fortsatt var der.

En uke senere hadde jeg fått time til mammografi og ble satt på pakkeforløp for brystkreft. Jeg hadde en litt uggen følelse i kroppen før undersøkelsen, men prøvde å bagatellisere det hele. Jeg møtte opp alene, for dette kunne jo umulig være noe farlig. Eller?

enne må vi få undersøkt og det litt kjapt»

Caroline Olsen Plassen (35) oppdaget tidligere i år at hun hadde brystkreft. Plutselig var verden snudd på hodet og morgendagen usikker. Med barn på 1,5 år og 3 år ventet en helt annen hverdag for Caroline og hennes mann hjemme i Sande.

-Jeg merket først kulen i høyre bryst for 2 år siden når jeg sluttet å amme min eldste sønn Dennis. Jeg hadde slitt med tette melkeganger under graviditeten og tenkte ikke mer over det, puppene hadde tross alt forandret seg mye under og etter graviditeten. Jeg ble raskt gravid på nytt og i juni 2024 kom lillebror Mikkel til verden.

Etter mammografi ble jeg sendt inn til undersøkelse med ultralyd. Legen hilste med et litt alvorlig drag over ansiktet før hun spurte meg hvor lang tid det var siden jeg kjente kulen første gang. Jeg svarte at det var for to år siden. Blikket hun ga meg før hun gjentok «to år??» glemmer jeg aldri.

Jeg skjønte at dette var verre enn jeg hadde trodd og tårene begynte å trille… Når undersøkelsen var ferdig fikk jeg beskjed om at det dessverre var dårlige nyheter.Jeg hadde en 5cm stor svulst i høyre bryst og lymfene så ikke bra ut.

«Det er dessverre ingen mulighet for at denne kreften er godartet». Plutselig var verden snudd på hodet og morgendagen usikker.De påfølgende ukene var harde. Vissheten om at kulen har vært der i 2 år og usikkerheten rundt hvor langt den hadde spredt seg var en stor påkjenning for meg og de rundt meg.

Det var en enorm lettelse når vi omsider fikk beskjed om at jeg hadde kreft med spredning til lymfer, men ikke videre. Jeg er nå halvveis i cellegiftbehandlingen og hvis alt går etter planen er jeg ferdig til desember. Tidenes julegave! På nyåret venter kirurgi og stråling.

Tidligere i år skjedde det som aldri skulle skje meg. Jeg sto og strøk bunadsskjorter 16.mai da telefonen ringte. Beskjeden fra kreftlegen var klar: Trippel negativ brystkreft med spredning til lymfer. En aggressiv og sjelden type som rammer rundt 15 prosent. 17.mai glemmer jeg aldri. Dagen etter diagnosen skulle jeg gå i barnetoget med niåringen min.

Skolen hennes hadde jubileum, og vi skulle gå først i toget. Jeg byttet ut den hvite bunadsskjorten med en rosa og tok på meg verdens største solbriller.

Nedover Karl Johans gate ble vi møtt med jubel og flagg. På dette tidspunktet visste vi ikke om kreften hadde spredt seg til andre organer. dag anses kreften som kurerbar, takket være forskning og nye behandlingsformer.

Jeg holdt datteren min i hånda og tårene trillet. De som så meg tenkte nok jeg var rørt av dagen – og det var jeg – men inni meg håpet jeg bare at jeg skulle få oppleve dette igjen.

I vår fikk vår redaktør Ajfer Husejin (47) beskjed om at hun hadde brystkreft. Ajfer var i år bidragsyter til Rosa sløyfeaksjonen.

Heldigvis hadde jeg ikke spredning, og 2. juni startet jeg behandlingen med håp om å bli frisk. For bare noen år siden ville prognosene mine vært maks fem år. I dag anses kreften som kurerbar, takket være forskning og nye behandlingsformer.

Hun var med på både lanseringen av årets sløyfe med Envelope1976, og gjestet God Morgen Norge på TV2.

Det er mulig fordi Kreftforeningen, Brystkreftforeningen, Rosa sløyfe og helsevesenet kontinuerlig jobber for bedre behandling.

-Hver oktober farges landet rosa. Men det handler ikke om å være trendy eller bære et moteriktig smykke i én måned.

Du trenger ikke gjøre mye for å bidra. Men ditt bidrag kan gi flere leveår til en som meg. Det gir håp om at jeg kan oppleve 17. mai igjen – uten solbriller, med gledestårer, latter som overdøver korpsmusikken og vissheten om at dette skal jeg gjøre igjen og igjen.

Det handler om kvinner som meg – som får livet snudd på hodet i løpet av minutter.

Teksten er gjengitt fra Rosa sløyfe-aksjonen sine på sosiale medier.