Helse er mer enn medisin

Mia Keyser er tidligere jurist og advokatfullmektig. For 6 år siden fikk hun diagnosen ME og har i etterkant skrevet boken Energigaranti som handler om hvordan vi skal bygge en stabil grunnmur for energien og helsen vår. Instagram @miakeyser.no

Helse er mer enn medisin Noe skurrer for meg i debatten om helseinfluensere. Kritikken har i stor grad handlet om manglende formell utdanning, kvalitet og risikoen ved råd i sosiale medier. Det er viktige problemstillinger. Men mens vi diskuterer kompetanse og kvalitet, snakker vi forbausende lite om menneskene som faktisk får hjelp.

Det er interessant hvor ofte denne debatten stopper ved avsenderens CV. Har du utdanning? Har du autorisasjon? Har du rett til å uttale deg? Samtidig snakker vi forbausende lite om mottakeren.

Om menneskene som er slitne, overbelastet eller på vei inn i veggen. De som allerede har vært gjennom systemet uten å finne svar. For spørsmålet er ikke bare hvem som snakker om helse, men hvorfor så mange lytter. Hvorfor mennesker i økende grad søker kunnskap, støtte og verktøy utenfor det etablerte helsevesenet. Det er ikke fordi folk har sluttet å stole på leger.

Det er fordi mange ikke får den hjelpen de trenger der. Jeg var selv en av dem. Jeg oppsøkte lege igjen og igjen for å få hjelp.

Ikke fordi jeg ønsket en diagnose, men fordi jeg ønsket å få det bedre. Jeg ville forstå hva som skjedde i kroppen min, og hva jeg kunne gjøre for å bygge meg opp igjen. Svaret var ofte at prøvene var fine. At det ikke var mer å gjøre. At jeg måtte hvile og akseptere.

Det er et medisinsk svar. Det er ikke nødvendigvis et helsesvar. For det er fullt mulig å ha det svært dårlig uten at noe slår ut på prøver. Og det er fullt mulig å få det bedre gjennom tiltak som ikke kan skrives ut på resept. Jeg har bakgrunn som jurist og arbeidet tidligere som advokatfullmektig.

Likevel var det først da jeg selv ble syk, at jeg for alvor forsto hvor lite det formelle systemet kan favne når det gjelder langvarige og sammensatte helseplager. Det tok meg mange år å forstå hva jeg faktisk kunne gjøre selv for å få det bedre.

Og det meste av det lærte jeg utenfor helsevesenet. Gjennom bøker, samtaler, podkaster og fagmiljøer på sosiale medier lærte jeg av mennesker som hadde brukt tid på å forstå sammenhenger mellom belastning over tid, livssituasjon, nervesystem, restitusjon og hvordan liv faktisk leves.

Etter hvert begynte jeg også å dele noe av det jeg lærte, på samme måte som mange andre gjør i dag. Kall dem helseinfluensere, om du vil. For meg, og for mange andre, var disse stemmene avgjørende.

De representerer et sårt etterlengtet mangfold. For hvem er det som faktisk får definere hva som regnes som gyldig kunnskap om helse? Hvilke erfaringer får plass, og hvilke avvises fordi de ikke passer inn i etablerte rammer? At folk i stadig større grad søker stemmer som springer ut av levd erfaring, tid, refleksjon og praktisk innsikt, burde ikke overraske oss.

Verdien mange finner i et slikt mangfold burde snarere interessere oss. Det betyr ikke at kritikken mot helseinfluensere er ubegrunnet.

Selvfølgelig finnes det dårlig informasjon, forenklede råd og innhold som ikke bør gis ukritisk videre. Kvalitet og ansvar betyr noe. Men når denne kritikken får dominere hele samtalen, mister vi noe viktig av syne. For kunnskap kan komme fra flere hold, og erfaring er på ingen måte det samme som uansvarlighet.

Grunnmuren som gir styrke. Dagens helseutfordringer Mange av dagens helseutfordringer kan ikke løses med medisin alene. De kan ikke opereres bort eller reguleres med én pille. Det betyr ikke at medisin ikke er nødvendig, ofte er den helt avgjørende.

Men i svært mange tilfeller spiller også livsstil, livssituasjon og belastning en vesentlig rolle, enten som medvirkende faktor, som forutsetning for bedring eller som avgjørende for om behandling faktisk virker. Her har helsevesenet reelle begrensninger.

Ikke fordi legene ikke vil, men fordi systemet er rigget for å behandle sykdom, mer enn for å bygge helse. Likevel er det ofte dem som forsøker å fylle dette tomrommet som problematiseres mest, snarere enn at vi tar på alvor at tomrommet i det hele tatt finnes.

Derfor er det verdt å stille et annet spørsmål enn det debatten ofte gjør: Hvorfor retter vi kritikken mot dem som forsøker å hjelpe, i stedet for mot systemet som åpenbart ikke strekker til? Hvis vi faktisk er opptatt av helse, må vi løfte blikket.

Vi må slutte å gjøre dette til en kamp om titler og profesjoner, og begynne å snakke mer om samarbeid, helhet og hva som faktisk hjelper mennesker i praksis. Helse er mye mer enn medisin. Og det er på tide at vi tar det på alvor.