Reisebrev fra Sri Lanka - et lite stopp som endret alt Av Lina Steinsbekk Noen drømmer fører deg rett ut av komfortsonen. «WOW! Vi ser på sammen. Så spesielt … har ikke ord. Du er tøff som gjør dette.» Meldingen var fra mine storebrødre. De satt hjemme i Norge, sammen med familiene sine. Jeg hadde nettopp sendt dem en video med hva jeg gjorde akkurat da. Langt, langt unna dem.
Historien begynner egentlig med min yngste datter. Hun har alltid hatt et stort ønske: reise til Sri Lanka – landet jeg er adoptert fra.
Jeg har vært tilbake én gang tidligere, for 20 år siden. Sammen med storfamilien. Den gangen var det min mamma som ønsket å reise. Hun ville vise resten av familien barnehjemmet hun hadde hentet meg fra. Jeg hadde egentlig ikke noe behov for det. Jeg visste jo det viktigste: Da jeg var to og et halvt år gammel kom jeg til Norge. Det var nok for meg.
Likevel var det altså noen som skulle dra meg ut av komfortsonen. Min yngste datter. Hun er 16 år. Og like nysgjerrig som alle andre tenåringer.
Så vi bestilte ferietur. Med kort planlegging setter vi kursen mot Sri Lanka. Målet er enkelt – ferie, varme og opplevelser. Dagene fyller vi med teplantasjer, templer og naturopplevelser. Vi veksler mellom intense dager på tour og rolige dager ved bassenget. De siste dagene diskuterte vi hva vi skal bruke de siste feriedagene på.
Skal vi forsøke å finne barnehjemmet mitt denne gangen også? Eller besøke Galle, min fødeby? Vi lander på Galle. Da ville vi få en «very good deal», med flere opplevelser.
Kvelden før booket vi en sjåfør. Sånn litt på innfall spør vi sjåføren om det også er mulig å stoppe innom et offentlig kontor. Vi tenkte det kunne være gøy å sjekke om vi kunne finne fødselsnavnet mitt et sted. Svart på hvit. I adopsjonspapirene står fullt navn, fødselsdato og fødested. Vi forventer egentlig ikke å finne noe. Men vi kjører innom et offentlig kontor.
Der er det varmt, fullt av mennesker og lange køer. Orker vi dette da? Sjåføren har kontroll og ting skjer raskt.
Jeg får beskjed om å fylle ut et skjema og leverer det inn. Etter noen minutter kommer en kvinne tilbake med et vennlig smil. «She found it», sier sjåføren. Det jeg får i hånden, er fødselsattesten min. Der står alt: navn, fødselsdato, fødested – og navnet på biologiske mor.
Nesten før jeg rekker å forstå hva det betyr, kommer neste spørsmål fra sjåføren: «Mother’s home village close by. Do you want to see?» Vi må da ta et valg; Enten neste post på touren - Swimming with turtles or home village mother? Vi velger hjembyen.
Et lite stopp som endret alt Vi vet egentlig ikke hvor turen går. Etter hvert kommer vi til et nytt offentlig kontor. Vi visste ikke at sjåføren tenkte å ta oss med til et lokalt kommunehus. Sjåføren ber om å få vise frem fødselsattesten. Flere samler seg rundt den og snakker sammen. Og kaster vennlige blikk mot meg.
Vi forstår lite av det som skjer, og hvorfor vi er akkurat her.
Vel hjemme i Norge trenger jeg tid – til å forstå. Og til reflektere over alt. Kontakten med familien i Sri Lanka fortsetter gjennom meldinger og videosamtaler. Google Translate blir et viktig verktøy. Familien i Sri Lanka sier de ønsker å; «take long walks with me, cooking food for me, and show me Sri Lanka».
Tilbake Sri Lanka Et halvt år senere reiste vi tilbake – hele familien.
Men merker at noe er på gang. Jeg forstår bare ikke HVA?! Så kommer beskjeden: Biologisk mor lever! Hun er ikke hjemme akkurat nå. Men hun kan møte meg dagen etter. Tilbake på hotellet prøver jeg å ta alt innover meg. Jeg ringer hjem, snakker med de som kjenner meg best. Har de noen klare råd? De kan ikke fortelle meg hva jeg bør gjøre. Dette må jeg finne ut av selv.
Kjenne på selv. Men den tanken som vender tilbake er: Det som skjer, det skjer. Ta ett steg av gangen. Dagen etter drar vi tilbake til landsbyen.Langt inne i skogen. Det første møtet blir med en halvsøster. Vi sitter hjemme hos henne og familien – «Sister, hi sister, yes sister». Det viser seg at jeg har seks søsken! Vi ringer opp mine to eldste barn på Facetime.
Det kjentes sårt at de ikke er her – sammen med oss. I «sisters house».
Denne gangen ble også mine to eldste barn med. På flyplassen i Columbo ble vi møtt av flere i Sri Lanka familien. De tok imot oss med blomsterkranser og varme smil. På dagen - 6 måneder etter vårt første møte, var det duket for bursdagsfeiring hos min biologisk mor. Jeg var veldig spent på gaven jeg hadde med - et personlig fotoalbum.
Å se stoltheten og smilet til biologisk mor da hun bladde i det, er et øyeblikk jeg aldri vil glemme. Resten av turen vår bød på unike opplevelser. Sammen med Amma og resten av familien fikk vi gjøre akkurat det som betydde mest: «taking long walks together, cooking food for us, and showing us Sri Lanka».
Så kommer beskjeden: «Grandma is coming.» Jeg går for å ta imot. Klem. Det kjennes rart. Gjennom barnebarna får jeg høre en hjerteskjærende historie: Da jeg var tre dager gammel, fikk min biologiske mor beskjed om at jeg døde. I nesten femti år har hun trodd at jeg var død. Møtet blir kort. Vi skulle gjerne hatt mer enn 40 minutter sammen. Men det har blitt seint på kvelden.
Fra baksetet i bilen ser jeg familien stå igjen og vinke. De blir mindre og mindre, og til slutt ser jeg dem ikke mer. En merkelig følelse. Er det tristhet jeg kjenner på? Ja, det er vel det. Dagen etter reiser vi hjem til Norge.
