Hanne Giertsen har 20 års erfaring som kvinnelig gründer og leder. Hun driver Heartbiz as som jobber med mentoring og rådgivning for ledere. Instagram @heartbiz_as
Harde kår for egenomsorgen
Kroppen snakker
I 2006 døde broren min. Det skjedde knappe to uker etter at jeg giftet meg i San Francisco. Noen måneder tidligere hadde svogeren min forlatt livet.
Dette var selvsagt fysiologisk stress. Kroppen mobiliserer før tanken rekker å forstå: pusten blir kort, musklene spenner seg, jeg biter tennene sammen. Men det var også noe mer.
Året før hadde jeg startet mitt eget firma, et enkeltpersonsforetak, og jobbet med krevende barnevernssaker i Oslo, Akershus og Østfold.
En kropp som bar emosjonelt materiale jeg ikke hadde språk for. Både sorg, ensomhet, frykt og følelsen av svik balet jeg med, og disse følelsene passet ikke inn i noen av rollene jeg hadde påtatt meg; særlig ikke lederrollen.
For å få økonomien til å gå rundt tok jeg nattevakter på lukket akuttpsykiatrisk avdeling.
Somatisering er kroppens måte å uttrykke psykisk belastning på når ordene ikke strekker til. Symptomene er ikke innbilte. De er intelligente. Når det emosjonelle blir for komplekst, for risikabelt eller for skamfullt å sette ord på, gjør kroppen det den alltid har gjort: den forsøker å bære mer av byrden.
Så ble jeg gravid. Jeg sov i bilen på rasteplasser mellom oppdrag, og måtte derfor utvide arbeidsdagene mine. I 2007 fantes det ikke fødselspermisjon for selvstendig næringsdrivende. Etter hvert fikk jeg helt absurd vondt i kjeven. Tannlegevakta på Tøyen avkreftet betent visdomstann. Smerten ble værende.
Senere i livet gikk jeg gjennom to parallelle, hemmelige prosesser: skilsmisse og en lang salgsprosess av selskapet med nå nesten 50 personer jeg var veldig glad i. Underveis hadde jeg celleforandringer i livmor og en hissig hudkreftvariant i ansiktet.
Jeg sa lite til omgivelsene. Både fordi jeg ikke vil belaste, og fordi jeg gjerne ville mestre på egenhånd. På et tidspunkt fikk jeg så vidt tannbørsten inn i munnen fordi kjeven var så hard. Både fordi jeg ikke vil belaste, og fordi jeg gjerne ville mestre på egenhånd. På et tidspunkt fikk jeg så vidt tannbørsten inn i munnen fordi kjeven var så hard.
Kulturelle uttrykk og tolkninger Hvilke plager som oppstår, hvordan de tolkes og hvordan de uttrykkes, formes også av kulturen vi lever i. I noen kulturer er kroppslige symptomer en legitim måte å uttrykke psykisk smerte på. Man får vondt i hodet av savn, tung pust av sorg, ryggsmerter av konflikt. Kroppen blir et sosialt akseptert språk.
I vår vestlige arbeidskultur, der rasjonalitet, effektivitet og kontroll verdsettes høyt, blir slike uttrykk ofte privatisert og patologisert.
Kroppen blir både talsperson og skjold. Vi får migrene, stiv nakke, utmattelse og diffuse smerter som kommer og går – uten helt å forstå hvorfor. Somatisering er dermed ikke bare et individuelt fenomen, men et dialogfenomen mellom mennesket og kulturen det står i. Hvordan vi aksepterer og tolker kroppens signaler, påvirker naturligvis vår lyttevilje og hensynstaken.
Ofte venter vi for lenge. Kroppen må brøle. Sosiologisk kan det forstås som en slags sosial økonomi: Følelser som ikke får plass i kollektivet, må lagres et sted. Kroppen stilles til disposisjon.
Følelser også i business I arbeidslivet ser vi dette tydelig. Mange organisasjoner har en uttalt kultur for robusthet og problemløsning, men en langt svakere kultur for emosjonell bærekraft. Det som ikke kan sies høyt – frykt, utilstrekkelighet, frustrasjon, sorg – vil før eller siden finne et annet uttrykk.
Somatiske symptomer er ofte det første tegnet på at noe er emosjonelt uregulert, enten hos individet eller i systemet. En medarbeider med magesmerter før møter er ikke nødvendigvis syk; hun kan stå i en relasjonell situasjon hun mangler språk for.
En leder som kollapser hver fredag, kan være følelsesmessig overinvestert på en måte hun ikke erkjenner. Somatisering regnes som en «primitiv» forsvarsmekanisme i psykodynamisk forstand, fordi den er pre-verbal. Kroppen bruker det første språket vi noen gang hadde: spenning og uro. Når vi overveldes som voksne, henter kroppen dette språket frem igjen.
Smertestillende eller selvinnsikt? Ulike kulturelle bakgrunner gir ulike måter å regulere, uttrykke og tåle smerte på. Hvis vi tolker alle reaksjoner med samme målestokk, risikerer vi å misforstå både mennesker og situasjoner.
Kroppen lyver sjelden. Den overdriver noen ganger, men det gjør den for å bli hørt. Sjansen er stor for at dette ikke dreier seg om et medisinsk mysterium, men som en emosjonell floke. Å lære om selvinnsikt, selvledelse og følelser kan være en klok investering for å holde sykefraværet nede.
Har du gjort som meg og hivd nedpå to ibux og en boks pepsi max, bitt tennene sammen og krummet nakken med mål om leveranse? Jeg har slipt ned egne jeksler på den måten. Det jeg heller burde gjort, var å spørre meg selv: Hva er det jeg ikke har gitt meg selv lov til å kjenne? Hvilket emosjonelt arbeid skyver jeg foran meg? Hva kjennes uutholdelig akkurat nå?
